mandag 16. april 2012

Ramona, en smak av kanin...

Som barn hadde min søster og jeg to kaniner. Kjøttkaniner. Smak på det ordet. I dag er det få barn, og for så vidt voksne, som kjenner ordet, hvis en ikke er søreuropeer da. Jeg er ikke søreuropeer og ikke har jeg vokst opp på gård, men søsteren min og jeg hadde altså kjøttkaniner i utebur i hagen.

Det hadde seg slik at faren til en klassevenninne drev med kaninoppdrett. De hadde selvsagt et utall antall kaninunger til enhver tid. En dag ga min venninne meg en kaninunge. Jeg trasket fornøyd hjemover med kaninen i lomma. Vel hjemme låste jeg meg inne på do, og nektet å komme ut før far hadde sagt jeg kunne beholde kaninungen. Det ble noen timer på do. Jeg kan huske hvordan far kjefta, brølte og tagg meg om å åpne døren. Jeg kan huske hvordan jeg hvisket til mor gjennom nøkkelhullet. Jeg beskrev for henne hvor søt kaninungen var, med sorte øyne og myk, gråbrun pels. Som den gode prestedatter jeg var, ble kaninen døpt inne på do den ettermiddagen. Gud vet hvor navnet Ramona dukket opp fra. Mor argumenterte med at kaninen kunne trimme plenen, så slapp far. Mor var i grunnen alltid på oss barnas side i dyrespørsmål, selv når vi ikke manipulerte henne. Hun var en god alliert. Til slutt ga fatter'n etter. Neste dag måtte presten bygge kaninbur. Han bygget også et flyttbart bur, med netting i bunnen. Slik kunne han flytte buret rundt på plenen, i håp om aldri å røre gressklipperen igjen. Han trodde faktisk at kaninen skulle "klippe" gresset. Ramona trivdes godt, hun spiste løvetannblader, gulrøtter og alt som kaniner vanligvis spiser, bortsett fra gress. En uke senere skjedde det, "noen" hadde glemt å lukke døra til buret. Ramona var vekk.

"Ei kanin ber" Foto: Eirik Holmøyvik

Som alle vet, hadde alle ordentlige prester på syttitallet skjegg , også de kvinnelige. Fatter'n smilte i skjegget og sang: "Ramona, ingen kvinne er som deg". Det skulle han ikke ha gjort. Noen dager etter hadde jeg besøkt min venninne igjen, og nok en kaninunge måtte innom doen en tur. Han ga seg raskere denne gangen, buret var jo allerede bygget. Min far og jeg har hatt noen slike kamper oppover, jeg må få understreke at det alltid er han som er urimelig! Uansett, kaninen var en albino, kritthvit med røde øyne, den ble døpt Trine. En uke senere kom en nabo med veldig rødt ansikt, og et godt tak rundt Ramonas ører. Den bortkomne kanin hadde vært i naboens grønnsakshage. Far måtte betale erstatning og var ikke særlig blid. Han forsøkte seg på at jeg måtte returnere Trine, men det gikk ikke, vi hadde jo bondet. Dessuten måtte søsteren min også få en, ellers ble det urettferdig, sa mor.

Selv om kaninene våre var høytidlig dodøpt, og på mange måter var våre kjæledyr, forberedte fatter'n oss på at vi en dag skulle grille kaninene. Han kalte de bare middagen: "Har dere husket å mate middagen, barn?". Men på tross av dette, gikk kaninlivet upåvirket hen. Dukkeklær og trilleturer i dukkevogn ble kaninhverdagslige sysler. Mon tro de var riktig mette av oss da den skjebnesvangre dagen kom? Vi fikk ikke lov til å se på slaktingen, selv om vi hadde fryktelig lyst fordi det var så spennende. Etterpå lå de der på kjøkkenbenken. Varme og lyserøde, med etterrykninger. Vi lurte fælt på hvem som var hvem. Jeg ville selvfølgelig gjerne spise min egen kanin, Ramona. Mens min lillesøster var rasende fordi hun ikke kunne få skinnet til muffe. En slik som Marikken hadde på Barne-TV.

Når jeg forteller om dette barndomsminne, får jeg ofte reaksjoner fra voksne; hvor grusomme mine foreldre var som kunne utsette barna sine for slikt. Vi tok ingen skade av det, tror jeg da. Det vi fikk var en jordnær, naturlig tilnærming til dyrelivet, og et praktisk innblikk i næringskjeden. En smakebit i dobbel forstand.

Vi hadde hamstre, mus, rotter, akvariefisk, kanarifugler, papegøye, katter og bikkjer etter dette, men ingen av disse har vi grillet!

Oppskrift på kanin!

2 kommentarer:

  1. Birgit Dannenberg22. april 2012 kl. 13:00

    På oppfordring:
    Da jeg var liten, spiste vi ofte både kanin og hare hos min bestemor. Sistnevnte var skutt av en lokal jeger, og når vi spiste, måtte vi passe på haglkulene i kjøttet, som kunne ødelegge tennene hvis man beit på dem. Istedenfor var vi altså veldig forsiktige og plukket dem ut mens vi spiste. Til slutt gjaldt det å vinne konkurransen om hvem som hadde fått flest :-)
    Gode minner, bare for å presisere!
    Hilsen fra Birgit

    SvarSlett
  2. Så morsomt Marie! flott fortalt. jeg ser det hele for meg. Men hadde dere pappegøye også? Jeg fikk en utstoppet pappegøye som var fra metodiskkirken i Elverum. De drev med opprydning og jeg ble veldig glad. Den hang på rommet mitt et års tid til mamma påstod den var full av lus... og så hev vi den. Jeg kan ikke fordra utstoppede dyr nå, så sant de ikke er på museum da,, men jeg satt svært pris på det nedstøvede kreaturet jeg adopterte fra Metodistkirken! Kanskje den hadde vært deres levende en gang...

    SvarSlett