mandag 16. juli 2012

En hamster gjør seg best som cartoon!

Hamstere er egentlig fryktelig kjedelige kjæledyr for barn. Når barnet sover, løper det irriterende dyret i hjulet sitt hele natten. Når barnet er våkent, sover skapningen.Voksne som liker hamstere, må være svært spesielle mennesker. Hamstere gjør seg best i en vits, som tegneserie, eller som et barndomsminne!

Illustrator: Kevin Spear


Da vi hadde spist opp de gamle kjæledyra våre, fikk vi hamstere. Min første hamster døde så kort tid etter vi hadde fått den i bur, at jeg har glemt hva den het. Jeg fant dyret tidlig om morgenen da rigor mortis for lengst hadde inntrådt. Jeg bar den lille, stive klumpen inn på sengekanten til min mor, hun sov. - Den vil ikke våkne, mor! Hun vred litt på seg. Jeg la liket pent ved siden av puten hennes, og prikket henne på skulderen. Mooor! Hun glippet med øynene, snuste forundret, lukten av sagflis nådde nesen. Da hun søvndrukken forstod hva som lå ved siden av hodeputen hennes, spratt hun opp. Vi puttet liket i en liten eske, deretter dro vi inn til byen, til dyrebutikken der den var kjøpt. Mor skulle reklamere. - Ja, for det er da ikke vanlig at De selger kjæledyr som dør etter fjorten dager?! Uten nevneverdig lang diskusjon med butikkbetjeningen, ble feilvaren bytten inn med en ny, levende hamster. En kanelfarget, angorahamster. Jeg døpte henne Karoline. Det foregikk ved å dytte henne bort i kulen på drikkeflasken, slik at noen velsignede dråper vætet det lille hodet.

Min søsters hamster hatet henne så intenst at hun ikke turte å ta i udyret uten oppvaskhansker. Prøvde hun uten, beit hamsteren seg fast i en finger, og slapp ikke før mor kom og presset opp kjakene på den. Blodet sprutet, min søster hylte og skrek, det gjorde for så vidt hamsteren også. I flere år gikk min søster med gule oppvaskehansker på, innendørs. Denne barnevonde hamsteren var ikke mye mannevond. Selv om vi egentlig ikke fikk lov å tilrettelegge for hamsterenes hyrdestunder, smøg vi med jevne mellomrom lillebrors hamster inn til damene. Karoline ble aldri drektig, men det gjorde min søsters. Første gang fikk hun åtte små, rosa rekelignende, vesener. Vi var selvsagt storfornøyde med resultatet. Noen timer senere hadde den barnevonde spist opp alle åtte, det var ikke så mye som en snute igjen. Men vi ga oss ikke. Andre gang fikk småttisene leve.


Illustrator: Andrea Zuill

Barn som har kjæledyr, er ikke alltid like påpasselige. Stadig hendte det at en av oss glemte å lukke døren til ett av burene. En natt våknet jeg av en gnagende lyd, jeg skjønte ikke helt hva det var, og dro ubekymret inn i drømmeland igjen. Da jeg våknet på morgenen fant jeg raskt ut hvor lyden kom fra. Karoline hadde laget et fint rede, langt inne i sofaen jeg hadde på rommet mitt. Et hull gapte mot meg, og sofafyllet lå som en haug på utsiden. Småttisene var òg nysgjerrige. De dro på oppdagelsesferd da vi for ente gang hadde glemt døren. Alle hadde forsvunnet, vi kunne ikke finne dem noen steder. Men vår Golden Retriever, Viggo, som var en flittig fyr, fikk fort ferten av dem. Dette var på sommeren og ytterdøra sto som regel åpen. Viggo bjeffet og klynket utenfor jordkjelleren. En slik kjeller med skrå dører som man åpner oppover, til hver sin side. Mor åpnet dørene, - søk Viggo, søk! . Han lot seg ikke be to ganger, men bykset ned i kjelleren. Kort tid etter kom han opp igjen, gikk bort til mor, åpnet kjeften, og ut krabbet et kryp. Slik hentet han alle de små utbryterne, en etter en, alle overlevde. Vi undret oss hvordan alle kunne havne på samme sted, men en fantastisk opplevelse var det.

Senere ble det flere kull. Lillebrors avlshamster var en villig kar. Småkrypa ble levert til dyrebutikken, eller gitt bort til andre barn. Mor og far fikk noen telefoner fra furtne foreldre, etter at vi hadde gitt bort kjæledyr til klassekamerater. Det ble slutt på hamsterkullene da den virile karen endte sine dager, og det med buksene nede! Far trøstet oss med: - Det er ingen grunn til å sørge barn, han døde i sitt lykkeligste øyeblikk!  Fjorten dager etter han kreperte, så nok et kull dagens lys.

Angorahamsteren, Karoline, ble en gammel dame. Hun levde i tre år i motsetning til sin forgjenger, fjortendagershamsteren. En ettermiddag så jeg den gamle kroken slepe seg rundt i buret, halvsidig lammet, hun klarte knapt å løfte hodet. Hun hadde fått hjerneslag. På den tiden tok man ikke en hamster til veterinæren, i hvertfall ikke mine foreldre. - Skal du koke den i hjel? spurte jeg. Jeg visste jo godt hva hun gjorde med syke fisker. Men mor hadde ikke tenkt å koke noe som helst, og grillmat egnet den seg heller ikke til. Mens hun la Karoline i et putevar, forklarte hun alvorlig at aktiv dødshjelp kun foretas på dyr her i riket. Vi gikk ut på gårdsplassen, der svingte hun putevaret og klasket Karoline kraftig mot stentrappen, dyret døde momentant. Vi begravde henne på dyrekirkegården bak i hagen.