fredag 14. desember 2012

Pepperkakehuset - en julefortelling!

Mor hadde egentlig ønsket seg mange flere barn enn bare oss tre. Slik skulle det ikke gå. Etter nummer tre, sa far stopp. Han bestilte egenhendig time hos en kyndig kirurg, og lot seg beskjære. Men far var ingen urimelig mann, så i stedet for flere barn fikk mor en hund. Et ovnsrør. Hun het Molly.

Min søster og jeg hadde knapt nok enset at vi hadde fått en lillebror, men valpen derimot, var verdens vakreste! Molly var korthåret, sort, med de karakteristiske, brune tegningene som gammeldagse dachser har. Valpen vokste opp og ble verdens vaktbikkje, trodde hun. Og som pølsedyr flest, eide hun ikke magemål. Hun åt alt. Den gneldrende pølsa tok for seg av husholdningen, alt fra våre lørdagsgodter, til hva som enn sto fremme på benk eller bord. Det var litt av et syn når hun hadde glefset i seg noe, og raste åmeaktig på korte ben, med en, eller flere etter seg. Verst var det når fattern bykset brølende etter bikkja. Det hendte hun hadde forspist seg så kraftig, at hun hadde problemer med å gå normalt. Hun vraltet bort til kommodeskuffen sin, som fungerte som hundeseng, veltet seg over på rygg, mens hun rapte tilfreds. Av og til var det så ille at fattern måtte bære henne ut i hagen, for nødvendige gjøremål.

Hjemme hos oss regjerte Likestillingen og far som var, og fremdeles er feminist. De to sto sammen om oppgavene. Slik ble juleforberedelsene unnagjort relativt harmonisk. De bakte julekaker og brygget juleøl. Jeg tror faktisk de vasket litt òg. Jo, jeg kan bestemt huske at det kom opp julegardiner, og ingen av de to hang opp rene gardiner hvis ikke vinduene var vasket først. Sånn var det på syttitallet. Kun annet hvert år ble det syv slag. Da tok nemlig farmor med seg de resterende fire. Hun syntes synd på sønnen som var gift med Likestillingen. Ellers klarte vi oss med tre kakeslag, de tre viktigste. Det var Kakemenn, slike hvite menn og damer. Malepenslene ble ivrig dyppet i konditorfarge når kakene skulle dekoreres. Det var Jødekaker, hvite runde kaker med perlesukker. Lukten av hjortetakksalt rev i nesen. Amoniakk. Så var det selvsagt Pepperkaker.
En advent maste vi barna fælt om et pepperkakehus, men både Likestillingen og far nektet. På den tiden fikk man ikke kjøpt slike Block-Watne-pepperkakehus-byggesett, man måtte lage det sjæl! Det gadd de ikke, i hvertfall ikke med tre barn og en siklende kjøter, sirklende rundt bordet.

Men far, som var en dyktig baker (han bakte brød gjennom hele min oppvekst), ville gjerne overraske sine tre håpefulle. Vi ønsket oss jo så inderlig et pepperkakehus til jul. Natt til julaften da vi var lagt, og Molly stengt inne på badet, ble presten arkitekt. Pepperkakehusarkitekt. Han tegnet, skar deig, stekte vegger og pipe. Med sine tykke tommeltotter, snekret han sammen huset med knekk, melis og non-stop. Ubehandlede gelatinvinduer ble installert. Til slutt sto huset ferdig på en tomt dekket med evig bomullssne.
Han tok to skritt tilbake, beundret byggverket. Klokka var tre på natten, han skulle ha julegudstjenesten julaften. Endelig kunne han gå til sengs. Han sovnet i frydefull forventning, sliten, men tilfreds.

Vi våknet av et brøl, og løp inn i stuen. Like foran de store stuevinduene som vendte ut mot naboen, sto han i all sin prakt, vår høyst elskede, korpulente far, i Adams drakt, med stramt kvelertak rundt Mollys hals. Som en pendel i en klokke som går alt for fort, svingte han ovnsrøret frem og tilbake, mens han brølte med en røst bare en prest kan mane frem: "J E G  D R E P E R  D E N  B I K K J A!". Søsteren min og jeg klemte rundt lillebror, både for å trøste ham og oss selv. Han sugde hardt på smokken. Det nærmest frådet rundt munnen på far, brølingen gikk over til dyp hvesing, "Jeg ska' drepe'a. Jeg dreper'a - jeg dreper'a!".

Tegnet av @Jentefisken


Mor kom styrtende til. Hun hadde rukket å slenge på seg den rosa morgenskåpen, en slik fotsid en, laget av fint boblestoff. "E l s k e d e, slipp hunden! Tenk på barna! Husk det er julaften! Vi skal feire Jesusbarnet, vi skal ikke drepe noen i dag!". Han roet seg, løsnet grepet rundt Molly. Raseriet i ansiktet gikk over til skuffelse. Vi tørket tårene og tittet bort på en tomt dekket med evig bomullssne.

Det ble jul det året også. Med snipp,
men uten smitt, smatt og smule...